Eirik Dahl Viggen

Ikke bare skal sosialarbeiderne lindre lidelse og oppmuntre enkeltmennesker til å ta grep om egne liv. Fellesorganisasjonens leder Rigmor Hogstad påpekte sine medlemmers ansvar for å kjempe fram mer omseggripende rettferdighet for marginaliserte grupper.

– Før ble kampen for sosial rettferdighet, imot fattigdom og ekskludering, sett på som et felles ansvar. Men den rådende ideologien betyr at ansvaret har blitt skjøvet over på individet, påpekte Hogstad da hun åpnet arrangementet ved Diakonhjemmet Høgskole i Oslo i dag.

Over 120 sosialarbeidere og studenter hadde møtt opp for å feire faget.

Reiser motkreftene

Samtidig med individualiseringen skjer en av-sosialisering av de offentlige institusjonene. I de nye navnene på etater og departementer er sosialbegrepet som vasket vekk, fra Arbeids- og velferdsetaten og Helsedirektoratet til Helse- og omsorgsdepartementet.

– Det er viktigere enn noen gang å representere motmakta mot individualiseringen, sier FOs nestleder Mimmi Kvisvik.

– Mennesker er individer, men tilhører et fellesskap. Det må være mulig å bygge opp både samfunnet og individet samtidig. Jo mer det individualistiske perspektivet tømrer seg fast jo flere motforestillinger må vi komme med.

Unike FO-ere

– Er utdanningene til FO-yrkene gode nok på å få inn kollektive og politiske tankesett?

– De klarer å ha fokus både på enkeltmenneskets behov og på solidaritet, et politisk engasjement utover individet. Der tror jeg våre yrker skiller seg fra andre profesjoner i velferdsstaten, hvor fokus er mye mer på å fylle individuelle behov, sier Kvisvik.

Kvisvik trekker fram FO-kampanjene Uredde stemmer og Det positive Navet som eksempler på sosialarbeideren som politisk aktør, i betydningen å påvirke samfunnet utover klient-hjelperrelasjonen.

Makt i hjelpende hender

Et par kjente fjes var innom. Utviklingsminister Erik Solheim foredro om veier til utvikling i den fattige storparten av verden. Generalsekretær i Plan Norge, Helen Bjørnøy, holdt et innlegg om hjelpearbeid. Hun påpekte at uansett om makrotallene i Afrika og Asia peker oppover, så fortsetter mange hundre millioner mennesker å leve marginaliserte liv. Det omfatter ikke minst verdens kvinner og funksjonshemmede. Der har sosialarbeiderne en unik kompetanse, påpekte Bjørnøy.

Da er det viktig å være klar over maktforskjellen mellom hjelper og klient.

– Det så kort vei til å være den som vet og har svarene, som har makt. Det er et dilemma, uansett om du jobber i Norge eller ute.

Tabukamp

Oslo krisesenter møtte kvinnesterke opp med 15 ansatte for å motta årets sosialarbeiderpris, som går til senterets Barne- og ungdomsavdeling. Leder Inger-Lise W. Larsen lever midt i kampsonen. Få steder i samfunnet kommer skjevhetene i maktfordeling mer til syne.

– En av ti kvinner blir utsatt for voldtekt. En av fire blir utsatt for vold eller trusler om vold. Likevel er det tabu å snakke om det

Kvinner, barn og menn tvinges til et liv i indre eksil, mens familiemedlemmer som truer dem på livet kan slappe av hjemme, ustraffet og i boliger de selv får beholde.

– Blir dere ikke provosert over at de får fortsette å true beboerne deres?

– På en måte blir vi det. Overgriperen blir boende hjemme mens mor og barn er på flukt. Men hadde vi brukt energien vår på det, hadde vi ikke hatt ressurser til å hjelpe så mange som vi gjør.

– Hvis dere ikke går etter overgriperne, hvordan kjemper dere for rettferdighet?

– Skammen ved å bli utsatt for vold er stor. Det snakkes ikke om bare fordi vi lever i et såkalt likestilt og rikt samfunn. Ved å hjelpe voldsutsatte tror vi det bidrar til å angripe problemet, gjennom å løfte det opp i offentligheten slik at folk blir klar over dette som et problem.

Larsen, som selv er utdannet førskolelærer, ga honnør til FO-erne for å tilhøre et lite fåtall utdanninger som trenes i å oppdage vold i nære relasjoner.