Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Papirløse barn har ikke samme rettigheter som norske barn på alle områder, men alle barn som oppholder seg i Norge har noen grunnleggende rettigheter som staten er forpliktet til å oppfylle, påpeker Gording Stang.

Hun mener Norge har blitt en menneskerettslig sinke internasjonalt. Og minner både utlendingsforvaltningen og regjeringen om at FNs barnekonvensjon skal etterleves.

Konvensjonen er del av norsk lov gjennom menneskerettsloven, og har dessuten forrang framfor annen lovgivning. Dette har Stortinget vedtatt for å styrke barnekonvensjonens stilling i norsk rett, understreker Gording Stang.

Plikt og rett

Fontene skrev denne uken om tre år gamle Siyena som blir boende på aylmottak på ubestemt tid (les saken her).

Assisterende avdelingsdirektør Tone Loge Tveter i Utlendingsdirektoratet (UDI) sier at barnekonvensjonene ikke gir konkrete rettigheter.

Dette er feil, mener Gording Stang. Hun uttaler seg ikke om denne konkrete saken, men på generelt grunnlag.

– Det har vært og er fortsatt en holdning i deler av utlendingsforvaltningen at barnekonvensjonen ikke utløser rettigheter. Det er i beste fall misvisende. Det er riktig at at det er statene som pålegges plikter etter konvensjonen, siden enkeltmennesker ikke er konvensjonsparter. Men statene pålegges plikter til nettopp å sikre barn de rettigheter som framgår av konvensjonen, sier Gording Stang.

Og nevner noen eksempler: Konvensjonen pålegger statene å sørge for at barn får sin grunnleggende rett til omsorg oppfylt, at barn får rett til utdanning og rett til vern mot vold.

Står fast

Gording Stang mener regjeringen fraskriver seg ansvaret for statens plikter og barnas rettigheter. På en konferanse om papirløse denne uka la statssekretær Pål Lønseth ansvaret for barnas vanskelige situasjon på foreldrene og deres valg (les saken her).

– Regjeringen har ikke rettslig adgang til å skyve hele ansvaret over på foreldrene, hevder Gording Stang.

Mens nesten alle EU-land har innført amnesti for lengeværende papirløse, står Norge fast på sitt nei. Regularisering vil hindre retur og fungere som incitament for andre til å bli i Norge selv om de får avslag, mener regjeringen.

– Feigt

Norges linje er effektiv og konsekvent, men ikke human, kommenterer Gording Stang.

– Det er feigt av regjeringen å ikke ta stilling.

– Hva mener du med at de ikke tar stilling?

– Regjeringen gjentar bare at de som får avslag skal sendes ut, og fraskriver seg ansvaret for å gjøre noe med situasjonen til de som blir værende. Den anerkjenner ikke at barnefamilier som blir værende i landet etter et avslag lever i et rettslig tomrom, at det er behov for en avklaring og regulering av deres situasjon. Den anerkjenner ikke den særlig vanskelige situasjonen til ureturnerbare asylsøkere. Den anerkjenner jo heller ikke de store helsemessige belastingene disse familiene utsettes for og tar få skritt i retning av å avhjelpe den uavklarte situasjonen. Videre anerkjennes heller ikke helsepersonells og sosialarbeideres store etiske og juridiske dilemmaer i møte med disse menneskene.

– Hvis regjeringen skulle ta barnekonvensjonen på alvor, hva ville det bety i praksis, etter din mening?

– For det første må man sikre et regelverk som gir alle barn som oppholder seg i landet et minimum av rettigheter i tråd med barnekonvensjonen. Det bør utredes konkret hvor langt våre menneskerettslige forpliktelser går når det gjelder papirløses rettigheter. Dette bør følges opp med informasjon, rundskriv og retningslinjer til berørte instanser og fagfolk, og man bør få på plass en regulariseringsordning. Her kan man ta utgangspunkt i UDIs forslag fra 2003. Deretter må man se på praksks knyttet til kriteriene for å gi familier opphold på grunnlag av sterke menneskelige hensyn. Lovens begrep "særlig tilknytning til riket" må tolkes slik at dette også omfatter tilknytning som er etablert i perioden etter et avslag. Barnas tilknytning til riket er like reell enten familien har lovlig opphold eller ikke.

– Se til Europa

– Det er ingen tvil om at Norge har et ansvar som vi ikke tar alvorlig i dag. Hvor langt dette ansvaret strekker seg og hva det betyr i praksis, bør utredes, sier Gording Stang.

Og legger til at det er behov for å se nærmere på forholdet mellom barnevernets og utlendingsforvaltningens vedtakskompetanse på å sikre barns rettigheter.

– Jeg skjønner at dette er vanskelig. Men det er ikke umulig. Nå må Norge observere at andre land har løst dette uten at asylinstituttet har brutt sammen av den grunn, sier forskeren.

Hun er provosert over at statssekretæren bruker begrepet returnekter. I andre land snakker man om lengeværende asylsøkere, påminner hun.

– Begreper signaliserer holdninger, det er ikke likegyldig hva man kaller mennesker i en utsatt situasjon.