Jeg har fulgt utviklingen i FO det siste året. Ikke fra innsiden, men som betrakter. Jeg har kjent en stigende uro. Og denne deler jeg sikkert med flere. Hva er det som skjer med min fagorganisasjon?

FO av i dag virker på meg som et sted for krangler, et sted for negative interne kamper om makt – og ikke minst- et sted hvor man ikke får utrettet noe. Den evige diskusjonen om utdanningene som aldri ser ut til å føre til vedtak kan vise seg å være katastrofal for våre profesjoner. Det er ikke alltid så lett å forstå alt som sies og skrives om de tekniske sidene av saken. For meg er heller ikke disse sidene av saken de viktigste. Det er mitt inntrykk at det som skjer i FO er mer ødeleggende kiving enn rimelig kniving. I dette ligger at jeg oppfatter diskusjoner, gjerne skarpe diskusjoner, som potensielt utviklende. Men da må de også føres i et godt klima og alle må høres. Hva er det som gjør at klimaet er FO er så stramt? Man kan ikke unngå å legge merke til det. Når man møter FOs tillitsvalgte spør man gjerne hvordan det går. I det siste året er svarene farget av stramme fjes og harde rynker. Smilet er mer sjeldent. Noe er endret.

Jeg husker tilbake til da FO ble stiftet. Jeg hadde lenge vært i tvil om jeg skulle organisere meg i Norsk Barnevernpedagogforbund. Jeg var ikke så bekvem med at barnevernpedagogene, som for øvrig på den tiden var en relativt liten gruppe, skulle være organisert for seg selv. Jeg var redd det kunne bli snakk om organisasjonssekterisme. At vi kun snakket med hverandre. Det var viktig for meg å være åpen for det flerfaglige. For dialoger på tvers. Jeg ville være organisert sammen med dem jeg arbeidet sammen med, ikke kun de jeg hadde samme utdannelse som. Derfor ble FO, da den kom, et riktig svar på mine spørsmål. Tre utdanninger. Tre profesjoner. Tverrfaglighet i selve grunnmuren i organisasjonen. Jeg ble medlem fra første stund.

Selve ideen med FO ligger i navnet. Fellesorganisasjonen. Fellesorganisasjonen for. Her samles tre (etter hvert fire) profesjonsgrupper som finner det samlende prosjektet i å arbeide for sine – og hverandres – faglige og yrkesfaglige interesser. Det er lite tvil om at styrke er et sentralt element. Felles styrke. Men Felles og For er forpliktende. De peker i retning av at man legger sine krefter sammen for å skape noe den enkelte ikke kan utrette alene. Som medlem forventer jeg at alle, eller iallfall de aller fleste, signalene jeg får fra organisasjonens ledelse er positive i så måte. At de sier noe om hva organisasjonen gjør i de sakene jeg er opptatt av at den skal arbeide med. Hvis ikke er det liten vits å være medlem.

Det skal ikke underslås at for meg er barnevernpedagogene den mest interessantegruppa i FO. Dette er min fagforening, og jeg ønsker at den skal arbeide for spørsmål som jeg selv som barnevernpedagog synes er interessante og viktige. Jeg oppfatter dagens situasjon for barnevernet, og for barnevernpedagogene dithen at vi snakker om et felt og en profesjon i sterk framgang. For feltet er det høyere utdanningsnivå, bedre fagutvikling, mer forskning og større politisk interesse som er de tydeligste tendensene. For profesjonen er det effekter av dette, i tillegg til at barnevernpedagoger etter hvert har stillinger i et stort spekter av arbeidsplasser. Den sterkt økende tendensen i dette er det sentralt for meg at FO ivaretar, ja, stiller seg i bresjen for. Etter 36 år i bransjen ser jeg et momentum akkurat nå. Det er tid for et nytt trappetrinn. Oppover. Hvis ikke min fagorganisasjon skjønner dette kan jeg like gjerne være medlem av en hvilken som helst organisasjon som forhandler lønn for meg. Da har jeg ikke behov for FO.

For tiden er altså politikerne opptatt av barnevernet. Min kronikk i Dagbladet fra 2003 med tittelen ”Hvorfor gir politikerne blaffen i barnevernet?” kunne ikke vært skrevet i dag. Dagens politikere konkurrerer nærmest om å komme med barnevernutspill. Det er nå framtidens saker skal vedtas. Da må fagorganisasjonen være på banen, høyt oppe på banen.

I lys av dette er barnevernpedagogenes forhold til de andre i FO sentralt. Det er vel særlig søskenforholdet til sosionomene som er i søkelyset her. Sosionomene har alltid vært storesøster i FO. Det er det vel ikke noen særlig tvil om. Men hva skjer når lillesøster blir større og baner seg vei? Her ser det ut til at storesøster kun føler seg truet. Det er synd. Når jeg snakker med sosionomer om disse temaene for tiden, utrykker de enten likegyldighet til barnevernpedagogenes frammarsj, eller de forteller at de er redd for å miste sine domener og derfor vil kjempe imot. Det første skuffende. Det siste er skremmende. I en felles organisasjon bør balansen mellom de som driver den være dynamisk. På 90-tallet var det sosionomene som var på frammarsj med sitt hovedfag i sosialt arbeid og med sin sterke økning av teoriutvikling og forskning. Som barnevernpedagog applauderte jeg. Jeg forventer tilsvarende holdning fra sosionomene nå. Jeg forventer at en periode med styrking av barnevernpedagogene og barnevernfeltet skal møtes med applaus fra sosionomer, og fra vernepleiere. Alt annet vil jeg forstå som tung konservatisme, profesjonskviving og maktbruk.

For meg er det ellers en gåte at sosionomene ikke legger alle sine krefter inn på å erobre mest mulig av andre av velferdsstatens utviklingsområder i vår tid; Nav, eldrebølgen, asylsøkerområdet osv. Dette må da være langt viktigere enn å søke å disiplinere uartige lillesøstre? Den dagen sosionomene proaktivt setter kreftene inn på disse områdene skal jeg være den første til å heie dem fram.

Barnevernpedagogenes styrking av egen posisjon bør selvsagt ikke gå på bekostning av våre yrkesfeller i FO. Og bare for å være helt tydelig: Selvfølgelig skal vi ha gode sosionomer i barneverntjenesten, like selvfølgelig som de gode vernepleierne har en plass i barneverninstitusjonene. Utviklingen av sosialpedagogikken er ikke ment å skape problemer for sosialt arbeid. Heller ikke for atferdsteoriene. Men et livskraftig alternativ som våre kolleger tar hensyn til, det krever vi at den blir forstått som.

Jeg ønsker å dele ut en konkret og tydelig støtte. For meg er Ellen Galaasen min viktigste tillitsvalgte. Hun holder tungen rett i munnen i det smule farvannet det skal manøvreres i. Det står det respekt av.

Har FO utspilt sin rolle? Vi er, så vidt jeg skjønner, vitne til den mest turbulente tiden i organisasjonens historie. Derfor er dette en prøvetid for FO. Jeg spent på hva den fører til. Det er samarbeidsprosjektet som er selve det konstituerende elementet i dette organisasjonsbyggverket. Dets navn forplikter. For egen del vil jeg dessuten særlig følge hva som skjer på barnevernfronten. Kanskje vil vi kunne lese at FO ikke er mot, men for? I så fall har den vist sin eksistensberettigelse.

Jan Storø, førstelektor ved barnevernpedagogutdanningen, Høgskolen i Oslo