Kåre Heggen og Jorunn Vindegg har overfor Kunnskapsdepartementet foreslått å legge ned FOs profesjoner, med unntak av sosionomutdanningen. Det drastiske forslaget innebærer å skape et endimensjonalt profesjonshegemoni, uten å forklare hvordan ensrettingen skal løse kompetansebehovet i framtidens velferdstjenester.

I innspillet framstilles utdanningene av barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere, som utdanninger for en annen tid, som ikke har vært gjenstand for utvikling de siste 40 – 50 årene. Selv om utdanningene må rustes opp, for bedre å svare til nye faglige behov, har selvsagt utdanningene utviklet seg siden de ble etablert. Heggen og Vindegg er selv knyttet til høgskoler, og dermed medansvarlige for å sikre at studieplaner og pedagogisk opplegg ruster studentene til å møte dagens praksisutfordringer.

Overfor departementet framstilles det som om utdanningene til velferdstjenestene i alt for stort grad overlapper hverandre i faglig innhold og rekruttering. Heggen og Vindegg har rett i at noen av de små høgskolene, som har lave søkertall og er lite økonomisk robuste, eksperimenterer med økt andel felles undervisning. Et drastisk forslag om å legge ned flere profesjonsutdanninger, har ikke gyldighet når det generaliseres med utgangspunkt i behovet til noen av de små høgskolene.

I forslaget om reduksjon til kun en utdanning, hevdes at studentene ikke har behov for å rette seg mot fagfeltet og målgrupper før i sluttfasen av et 3-årig program. Forslaget mangler støtte i sentrale utredninger som beskriver kompetansebehov i sentrale arbeidsfelt for barnevernpedagoger, sosionomer, vernpleiere og velferdsarbeidere.

Heggen har selv gjennom egne undersøkelser for StudData (2006) funnet at det er vesentlige forskjeller på motivet for studentenes valg av utdanning og grad av motivasjon for å jobbe med en spesiell målgruppe og fagfelt. Dette er sentral kunnskap som ikke reflekteres i innspillet fra Heggen og Vindegg. De drøfter ikke det faktum at praksisfeltet opplever viktige forskjeller mellom kompetansebidraget til de fire ulike profesjonene.

Heggen og Vindegg viser ikke til St. melding 40, som allerede for over 10 år siden slo fast at arbeidsoppgavene i barnevernet er så komplekse at de 3 – årige programmene må suppleres med etterutdanning av minst 2 års varighet. Mer overraskende er det at det ikke viser til NOU 2009:8 om kompetansebehov i barnevernet. Utredningen, som har høstet bred støtte, fastslår behovet for minst 14 fagemner som retter seg mot fagfeltet barnevern, samt et tett veiledet praksisår. Innlegget drøfter heller ikke Rambølls utredning fra 2010. Rapporten viser blant annet at sosionomstudiet i større grad må inneholde kunnskap om virkemidler innenfor NAV. St. melding 40, NOU 2009:8 og Rambøll 2010 er kun et lite utvalg av sentral praksisrettet kunnskap som konkluderer med behovet for mer og ikke mindre spesialisering i utdanningene. Heggen og Vindeggs innlegg mister sin kraft når sentrale utredninger ikke kommenteres.

I innspillet vises det til at tanken om en felles grunnutdanning som bygger ensidig på sosionomenes metodefag, ikke er original. Det er helt riktig at enkelte sosionommiljøer tidligere har fremmet tilsvarende forslag. Det synliggjøres ikke at tilsvarende forslag aldri er fremmet av sentrale fagmiljøer for barnevernpedagoger, vernepleiere og velferdsarbeidere, og at forslaget heller ikke har støtte i FO, der landets sosionomer er organisert. Når Heggen og Vindegg som begge er knyttet til studier som bygger på sosionomenes metodefag, tar til orde for å sette strek over metodefagene i andre profesjonsutdanningene, uten å drøfte konsekvensene av dette, kan det fremstå som om de først og fremst fremmer profesjonsinteresser og er aktører i en profesjonskamp.

Tjenester som skal løse komplekse arbeidsoppgaver har behov for profesjonsutøvere med høy og spesialisert kunnskap på flere områder. Løsningen på dagens og morgendagens kompetansebehov ligger ikke i nedleggelse av de profesjonene som i dag rekrutterer engasjerte studenter, og som utdanner profesjoner det er stor etterspørsel etter i fagfeltene. Fagfeltene generelt og barnevernet som jeg selv representerer har behov for tverrfaglige miljøer. Nedleggelser av profesjonene står som motsetning til tverrfagligheten og leder til et endimensjonalt profesjonshegemoni. Det er bred enighet om behovet for både barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere. Det er også bred enighet om at disse utdanningene må styrkes kraftig for å møte dagens og fremtidens utfordringer. Men styrkningen skal bygge videre på det gode i dagens fire ulike profesjoner.

Kjetil Andreas Ostling, medlem av Barne- og likestillingsdepartementets barnevernpanel