Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Fredag ettermiddag, mens mange inntok den siste utepilsen og fylte bæreposene på vei hjem fra jobben, feiret Velferdsalliansen sitt 10-årsjubileum med pulverkaffe og kjeks i et telt på Youngstorget.

Det var glissent i teltet og bursdagsarrangementet ”Fattigdomshøring 2008” skapte ikke de store overskriftene. Likevel er det ingen tvil om at egenorganiseringen blant fattige i Norge har mye av æren for at vi nå erkjenner at det finnes fattigdom her i landet. Løse nettverk av fattige og vanskeligstilte har røsket opp i våre forestillinger om at fattigdom bare finnes i fattige land. De har gitt oss historiene om barn som ikke drar på leirskole og lar være å fortelle mor at de er invitert i bursdag, fordi de vet at hun ikke har penger til gave. De har til og med kjempet seg inn på statsbudsjettet og etter hvert fått en anselig pott penger å drive organisasjons- og påvirkningsarbeid for.

I takt med synliggjøringen av fattigdom i et av verdens rikeste land skulle man jo tro at livet hadde blitt lettere for fattige. Slik har det ikke gått. Kanskje har det snarere tvert i mot blitt vanskeligere å være fattig. Fattigdom i Norge skyldes i all hovedsk svak tilknytning til arbeidslivet. Og når trygdeytelser og stønader over mange år underreguleres i forhold til lønnsutviklingen, øker gapet mellom dem som er innenfor og dem som er utenfor for hvert lønnsoppgjør.

Fordi diagnosen er manglende tilknytning til arbeidslivet, er den foreskrevne medisinen kvalifisering og motivering til arbeid. Blant dem som i dag står utenfor, er mange både kvalifiserte og motiverte, men har feil etternavn, bruker rullestol eller avviker på annen måte fra forestillingen om den ideelle arbeidstakeren. Deres utenforskap individualiseres i endeløse kvalifiseringsløp uten at det stilles tilsvarende krav til arbeidsgiverne. Andre står langt fra arbeidslivet, har betydelig større problemer enn manglende motivasjon og vil aldri kunne lykkes i de løpene som har arbeid som eneste suksessfaktor. Det er de som betaler prisen for de politiske signalene om at arbeid skal lønne seg.

Som i asylpolitikken er de politiske signalene viktigere enn de menneskene det gjelder: For å signalisere at det lønner seg å jobbe, skal det virkelig straffe seg ikke å gjøre det. Og utenforskap straffer seg ikke bare for de som er fattige i dag, men også for barna deres. De vokser opp med økt risiko for opphopning av de samme levekårsproblemene som sine foreldre og går på en skole som reproduserer, heller enn å utjevne, sosiale forskjeller.

At arbeid er hovedveien ut av fattigdom kan ikke brukes til å gjøre livet enda mer marginalt for dem som står utenfor ut fra ideen om at folk sikkert skjerper seg hvis de bare blir fattige nok. Fattigdomsbekjempelse krever helhetlig tenkning og tiltak på de fleste politikkområder. Det krever også en erkjennelse av at folk skal kunne leve et anstendig liv selv om de står utenfor arbeidslivet. Og for å minne oss alle om livet på marginen og utfordre bildet av fattigdom som konsekvens av latskap og udugelighet, trenger vi fattiges egne historier. Vi trenger Velferdsalliansen også de neste ti åra. Lykke til!