Prisen for politiske signaler

Fattiges organisasjoner har lykkes med å synliggjøre fattigdommen i Norge. De får penger av staten for å gjøre det. Burde det ikke da bli lettere å være fattig?

2008091509511720131216064354

Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Fredag ettermiddag, mens mange inntok den siste utepilsen og fylte bæreposene på vei hjem fra jobben, feiret Velferdsalliansen sitt 10-årsjubileum med pulverkaffe og kjeks i et telt på Youngstorget.

Det var glissent i teltet og bursdagsarrangementet ”Fattigdomshøring 2008” skapte ikke de store overskriftene. Likevel er det ingen tvil om at egenorganiseringen blant fattige i Norge har mye av æren for at vi nå erkjenner at det finnes fattigdom her i landet. Løse nettverk av fattige og vanskeligstilte har røsket opp i våre forestillinger om at fattigdom bare finnes i fattige land. De har gitt oss historiene om barn som ikke drar på leirskole og lar være å fortelle mor at de er invitert i bursdag, fordi de vet at hun ikke har penger til gave. De har til og med kjempet seg inn på statsbudsjettet og etter hvert fått en anselig pott penger å drive organisasjons- og påvirkningsarbeid for.

I takt med synliggjøringen av fattigdom i et av verdens rikeste land skulle man jo tro at livet hadde blitt lettere for fattige. Slik har det ikke gått. Kanskje har det snarere tvert i mot blitt vanskeligere å være fattig. Fattigdom i Norge skyldes i all hovedsk svak tilknytning til arbeidslivet. Og når trygdeytelser og stønader over mange år underreguleres i forhold til lønnsutviklingen, øker gapet mellom dem som er innenfor og dem som er utenfor for hvert lønnsoppgjør.

Fordi diagnosen er manglende tilknytning til arbeidslivet, er den foreskrevne medisinen kvalifisering og motivering til arbeid. Blant dem som i dag står utenfor, er mange både kvalifiserte og motiverte, men har feil etternavn, bruker rullestol eller avviker på annen måte fra forestillingen om den ideelle arbeidstakeren. Deres utenforskap individualiseres i endeløse kvalifiseringsløp uten at det stilles tilsvarende krav til arbeidsgiverne. Andre står langt fra arbeidslivet, har betydelig større problemer enn manglende motivasjon og vil aldri kunne lykkes i de løpene som har arbeid som eneste suksessfaktor. Det er de som betaler prisen for de politiske signalene om at arbeid skal lønne seg.

Som i asylpolitikken er de politiske signalene viktigere enn de menneskene det gjelder: For å signalisere at det lønner seg å jobbe, skal det virkelig straffe seg ikke å gjøre det. Og utenforskap straffer seg ikke bare for de som er fattige i dag, men også for barna deres. De vokser opp med økt risiko for opphopning av de samme levekårsproblemene som sine foreldre og går på en skole som reproduserer, heller enn å utjevne, sosiale forskjeller.

At arbeid er hovedveien ut av fattigdom kan ikke brukes til å gjøre livet enda mer marginalt for dem som står utenfor ut fra ideen om at folk sikkert skjerper seg hvis de bare blir fattige nok. Fattigdomsbekjempelse krever helhetlig tenkning og tiltak på de fleste politikkområder. Det krever også en erkjennelse av at folk skal kunne leve et anstendig liv selv om de står utenfor arbeidslivet. Og for å minne oss alle om livet på marginen og utfordre bildet av fattigdom som konsekvens av latskap og udugelighet, trenger vi fattiges egne historier. Vi trenger Velferdsalliansen også de neste ti åra. Lykke til!

Diskuter gjerne saken i kommentarfeltet! Bruk fullt navn, vær saklig og vis respekt for andres meninger. Bruk vanlig folkeskikk og husk at det du skriver blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen

Siste nytt

SAMVÆRS-PROFFER: Bjørnar Bakker og Vigdis Billing arrangerer årlig1500 samvær i leilighetene hos Myrsnipa samværssted i Oslo. Femti barnevernstjenester benytter tilbudet i Oslo.

SAMVÆRS-PROFFER: Bjørnar Bakker og Vigdis Billing arrangerer årlig1500 samvær i leilighetene hos Myrsnipa samværssted i Oslo. Femti barnevernstjenester benytter tilbudet i Oslo.

Eirik Dahl Viggen

Myrsnipa samværssted: – Vi løfter aldri et barn inn, men motiverer dem til å gå inn og se foreldrene

Det er sterke følelser når foreldre og barn skal møtes noen få ganger i året. Myrsnipa samværssted legger til rette for at det kan skje på en god måte med tilsyn.

Møte med

Werner Juvik

– Det skapte engasjement hos meg å oppleve hvilke arbeidsmiljøutfordringer vi står overfor i bransjen vår

Som 20-åring gikk Mona Berger vakter aleine med 20 sterkt rusa og alvorlig psykisk syke menn. Da oppdaget hun at bevisstheten rundt helse, miljø og sikkerhet var temmelig fraværende i sosialarbeiderbransjen.

Mest lest

Torill Brunsvik og hennes advokat Åke Sjøberg, klare for to dager i Nordmøte tingrett.

Torill Brunsvik og hennes advokat Åke Sjøberg, klare for to dager i Nordmøte tingrett.

Maiken Ohr

Ansatt i barnevernet saksøkte arbeidsgiver for trakassering, nå møtes partene i Nordmøre tingrett

FÅR BADE: Petter er en av 119 psykisk utviklingshemmede i Hedmark som lever med tvang i hverdagen. For ham har tvangen noen gode sider, han kommer seg i bassenget.

FÅR BADE: Petter er en av 119 psykisk utviklingshemmede i Hedmark som lever med tvang i hverdagen. For ham har tvangen noen gode sider, han kommer seg i bassenget.

Werner Juvik

Petter blir friere under tvang

Bjørnar Moxnes (Rødt) vil kaste medleverforskriften.

Bjørnar Moxnes (Rødt) vil kaste medleverforskriften.

Eirik Dahl Viggen

Rødt vil lukke smutthullet som gir private omsorgsarbeidere 28 døgns gratisarbeid hvert år

SAMVÆRS-PROFFER: Bjørnar Bakker og Vigdis Billing arrangerer årlig1500 samvær i leilighetene hos Myrsnipa samværssted i Oslo. Femti barnevernstjenester benytter tilbudet i Oslo.

SAMVÆRS-PROFFER: Bjørnar Bakker og Vigdis Billing arrangerer årlig1500 samvær i leilighetene hos Myrsnipa samværssted i Oslo. Femti barnevernstjenester benytter tilbudet i Oslo.

Eirik Dahl Viggen

Myrsnipa samværssted: – Vi løfter aldri et barn inn, men motiverer dem til å gå inn og se foreldrene

  • Del
  • SMS
Ansvarlig redaktør:
Solfrid Rød • 994 66 565
Journalister:
Eirik Dahl Viggen • 959 70 863
Anne Myklebust Odland • 412 16 644
Jathushiga Bridget Rajah • 909 41 213
Kontaktinformasjon:
Redaksjonen
Annonsering:
Rune Eriksen • 920 39 497
Sosiale medier:
Facebook • Twitter
RSS:
RSS-feed
Utgiver:
Fellesorganisasjonen (FO)

Besøksadresse:
Storgata 33 A (2. etasje), Oslo

Postadresse:
Postboks 8964 Youngstorget, 0028 Oslo

Fontene er medlem av Fagpressen og redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten. Les også: Fontenes personvernpolicy

Meny

Prisen for politiske signaler

Fattiges organisasjoner har lykkes med å synliggjøre fattigdommen i Norge. De får penger av staten for å gjøre det. Burde det ikke da bli lettere å være fattig?

2008091509511720131216064354

Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Fredag ettermiddag, mens mange inntok den siste utepilsen og fylte bæreposene på vei hjem fra jobben, feiret Velferdsalliansen sitt 10-årsjubileum med pulverkaffe og kjeks i et telt på Youngstorget.

Det var glissent i teltet og bursdagsarrangementet ”Fattigdomshøring 2008” skapte ikke de store overskriftene. Likevel er det ingen tvil om at egenorganiseringen blant fattige i Norge har mye av æren for at vi nå erkjenner at det finnes fattigdom her i landet. Løse nettverk av fattige og vanskeligstilte har røsket opp i våre forestillinger om at fattigdom bare finnes i fattige land. De har gitt oss historiene om barn som ikke drar på leirskole og lar være å fortelle mor at de er invitert i bursdag, fordi de vet at hun ikke har penger til gave. De har til og med kjempet seg inn på statsbudsjettet og etter hvert fått en anselig pott penger å drive organisasjons- og påvirkningsarbeid for.

I takt med synliggjøringen av fattigdom i et av verdens rikeste land skulle man jo tro at livet hadde blitt lettere for fattige. Slik har det ikke gått. Kanskje har det snarere tvert i mot blitt vanskeligere å være fattig. Fattigdom i Norge skyldes i all hovedsk svak tilknytning til arbeidslivet. Og når trygdeytelser og stønader over mange år underreguleres i forhold til lønnsutviklingen, øker gapet mellom dem som er innenfor og dem som er utenfor for hvert lønnsoppgjør.

Fordi diagnosen er manglende tilknytning til arbeidslivet, er den foreskrevne medisinen kvalifisering og motivering til arbeid. Blant dem som i dag står utenfor, er mange både kvalifiserte og motiverte, men har feil etternavn, bruker rullestol eller avviker på annen måte fra forestillingen om den ideelle arbeidstakeren. Deres utenforskap individualiseres i endeløse kvalifiseringsløp uten at det stilles tilsvarende krav til arbeidsgiverne. Andre står langt fra arbeidslivet, har betydelig større problemer enn manglende motivasjon og vil aldri kunne lykkes i de løpene som har arbeid som eneste suksessfaktor. Det er de som betaler prisen for de politiske signalene om at arbeid skal lønne seg.

Som i asylpolitikken er de politiske signalene viktigere enn de menneskene det gjelder: For å signalisere at det lønner seg å jobbe, skal det virkelig straffe seg ikke å gjøre det. Og utenforskap straffer seg ikke bare for de som er fattige i dag, men også for barna deres. De vokser opp med økt risiko for opphopning av de samme levekårsproblemene som sine foreldre og går på en skole som reproduserer, heller enn å utjevne, sosiale forskjeller.

At arbeid er hovedveien ut av fattigdom kan ikke brukes til å gjøre livet enda mer marginalt for dem som står utenfor ut fra ideen om at folk sikkert skjerper seg hvis de bare blir fattige nok. Fattigdomsbekjempelse krever helhetlig tenkning og tiltak på de fleste politikkområder. Det krever også en erkjennelse av at folk skal kunne leve et anstendig liv selv om de står utenfor arbeidslivet. Og for å minne oss alle om livet på marginen og utfordre bildet av fattigdom som konsekvens av latskap og udugelighet, trenger vi fattiges egne historier. Vi trenger Velferdsalliansen også de neste ti åra. Lykke til!

Diskuter gjerne saken i kommentarfeltet! Bruk fullt navn, vær saklig og vis respekt for andres meninger. Bruk vanlig folkeskikk og husk at det du skriver blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen

Siste nytt

SAMVÆRS-PROFFER: Bjørnar Bakker og Vigdis Billing arrangerer årlig1500 samvær i leilighetene hos Myrsnipa samværssted i Oslo. Femti barnevernstjenester benytter tilbudet i Oslo.

SAMVÆRS-PROFFER: Bjørnar Bakker og Vigdis Billing arrangerer årlig1500 samvær i leilighetene hos Myrsnipa samværssted i Oslo. Femti barnevernstjenester benytter tilbudet i Oslo.

Eirik Dahl Viggen

Myrsnipa samværssted: – Vi løfter aldri et barn inn, men motiverer dem til å gå inn og se foreldrene

Det er sterke følelser når foreldre og barn skal møtes noen få ganger i året. Myrsnipa samværssted legger til rette for at det kan skje på en god måte med tilsyn.

Møte med

Werner Juvik

– Det skapte engasjement hos meg å oppleve hvilke arbeidsmiljøutfordringer vi står overfor i bransjen vår

Som 20-åring gikk Mona Berger vakter aleine med 20 sterkt rusa og alvorlig psykisk syke menn. Da oppdaget hun at bevisstheten rundt helse, miljø og sikkerhet var temmelig fraværende i sosialarbeiderbransjen.

Mest lest

Torill Brunsvik og hennes advokat Åke Sjøberg, klare for to dager i Nordmøte tingrett.

Torill Brunsvik og hennes advokat Åke Sjøberg, klare for to dager i Nordmøte tingrett.

Maiken Ohr

Ansatt i barnevernet saksøkte arbeidsgiver for trakassering, nå møtes partene i Nordmøre tingrett

FÅR BADE: Petter er en av 119 psykisk utviklingshemmede i Hedmark som lever med tvang i hverdagen. For ham har tvangen noen gode sider, han kommer seg i bassenget.

FÅR BADE: Petter er en av 119 psykisk utviklingshemmede i Hedmark som lever med tvang i hverdagen. For ham har tvangen noen gode sider, han kommer seg i bassenget.

Werner Juvik

Petter blir friere under tvang

Bjørnar Moxnes (Rødt) vil kaste medleverforskriften.

Bjørnar Moxnes (Rødt) vil kaste medleverforskriften.

Eirik Dahl Viggen

Rødt vil lukke smutthullet som gir private omsorgsarbeidere 28 døgns gratisarbeid hvert år

SAMVÆRS-PROFFER: Bjørnar Bakker og Vigdis Billing arrangerer årlig1500 samvær i leilighetene hos Myrsnipa samværssted i Oslo. Femti barnevernstjenester benytter tilbudet i Oslo.

SAMVÆRS-PROFFER: Bjørnar Bakker og Vigdis Billing arrangerer årlig1500 samvær i leilighetene hos Myrsnipa samværssted i Oslo. Femti barnevernstjenester benytter tilbudet i Oslo.

Eirik Dahl Viggen

Myrsnipa samværssted: – Vi løfter aldri et barn inn, men motiverer dem til å gå inn og se foreldrene

Ansvarlig redaktør:
Solfrid Rød • 994 66 565
Journalister:
Eirik Dahl Viggen • 959 70 863
Anne Myklebust Odland • 412 16 644
Jathushiga Bridget Rajah • 909 41 213
Kontakt: Redaksjonen
Annonsering: Rune Eriksen • 920 39 497
Sosiale medier: Facebook • Twitter
RSS: RSS-feed

Utgiver: Fellesorganisasjonen (FO)

Besøksadresse:
Storgata 33 A (2. etasje), Oslo

Postadresse:
Postboks 8964 Youngstorget, 0028 Oslo

Fontene er medlem av Fagpressen og redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten. Les også: Fontenes personvernpolicy