JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Forenklingens rus

Barnevernfeltet preges av tunge maktbaser, der visse tenkemåter drives gjennom og mangfoldet ikke etterspørres. I et felt der språket spiller så stor rolle i fagutøvelsen, er definisjonsmakten en sentral faktor. Hvem utgjør maktbasen i offentlig sektor, og dermed også i barnevernet i dag? I økende grad er det mellomsjiktet, mellom politikerne og de faglige utøverne med direkte klientkontakt.
04.07.2008
11:04
16.12.2013 06:00

For ganske mange år siden, da jeg var barnevernstudent, strevde jeg med å skjønne det jeg leste i pensumbøkene. På ett tidspunkt syntes jeg at jeg hadde funnet en løsning på å systematisere kunnskapen i hodet. Jeg fant ut at jeg skulle formulere forenklede versjoner av teoriene. Det måtte jo være bedre enn å bli så boklærd at man ikke så opp og ned på en klient, mente jeg. Jeg gikk til en av lærerne mine med min nyvunne innsikt, og spurte om han ikke var enig; at forenkling er den rette veien å gå. Læreren fikk et litt dradd uttrykk i ansiktet, og la det etter et millisekunds tenkepause i noe som så mer ut som nei-folder enn ja-rynker. Han svarte ikke så mye mer på det (jeg husker at nei-ordet kom over hans lepper), men jeg tok heldigvis budskapet; det var tydelig nok. Jeg hadde dummet meg ut. Problemstillingen ble aldri nevnt senere.

DET ENKLE er en besnærende ide. Vårt strev etter å begripe det vi holder på med, leder oss ganske ofte i retning av å systematisere, kategorisere, gå forbi det som synes vanskelig – ja etter å forenkle. Mitt forenklingsfeilgrep kommer opp i hukommelsen når jeg blir bedt om å skrive en kronikk om utfordringer i dagens barnevern.

Hva har så forenkling med utvikling av barnevernet å gjøre? La oss se på hva som er dagens situasjon i dette fagfeltet. Er det barnevernet vi har fått de siste årene, det barnevernet vi har ønsket oss? Noen svært gode utviklingslinjer kan spores: kunnskapsbaserte avgjørelser, økt refleksjon, langt større grad av fagutdanning, og ikke minst videreutdanning. Vi har fått metodeutvikling som er bedre beskrevet enn tidligere. Det arbeides mindre etter «innfallsmetoden». Men, jeg undres om det ikke finnes en annen sannhet også. Hvorfor finner jeg så mye misnøye og undertrykt opposisjon når jeg snakker med folk ute i feltet? Hvorfor sukkes det mer enn det jubles? Hvorfor er det så lite faglig debatt? Mitt bilde preges av at jeg ofte hører at fagfolk mener at det ofte er umulig å arbeide godt med det enkelte barn i «det nye barnevernet». En gammel kollega sa til meg for noen dager siden: «Jeg synes nå at de kan alle ha disse nye metodene for seg selv, jeg er overbevist om at godt, gammeldags relasjonsarbeid er det beste». Når jeg hører slike utsagn, er det som oftest i kaffepausen, eller ute på «røykehjørnet». Det er i de samtalene der folk ikke strever med å framstå som «faglig riktig», at den underliggende frustrasjonen kommer fram. Samtidig synes jeg at møter mye mer enn før av holdningen: «Ja, ja, jeg få jo lønn for dette her, så greit nok, jeg gidder ikke si fra mer enn det jeg har gjort».

JEG HAR MANGE ganger lurt på hvor det blir av gløden i arbeidet med barn og ungdom når jeg hører slike utsagn. Det kan virke som om hendene knyttes godt nede i lommene. Men at opposisjon mot en bestemt utvikling ikke blir synliggjort. Jeg liker ikke at folk holder kjeft, det bør de slutte med. Men viktigere er det å finne ut hvorfor de gjør det.

Min analyse er at feltet i dag preges av tunge maktbaser, der visse tenkemåter drives gjennom og mangfoldet ikke etterspørres. I et felt der språket spiller så stor rolle i fagutøvelsen, er definisjonsmakten en sentral faktor. Hvem utgjør maktbasen i offentlig sektor, og dermed også i barnevernet i dag? I økende grad er det mellomsjiktet, mellom politikerne og de faglige utøverne med direkte klientkontakt. Det er de som driver de byråkratiske organisasjonene vi holder oss med i nåtidens organisering av offentlig sektor. Og ikke bare er det organisasjonene. Det er de menneskene som bekler stillingene i disse organisasjonene. Nå skal jeg gjøre meg upopulær i sommervarmen: mange av dere er min egen generasjon barnevernarbeidere. Dere som kom inn i denne «bransjen» som de unge og utdannede for en del år siden. Som lot seg rive med av den idealistiske bølgen som feide ut de som var eldre enn oss igjen, mange av dem uten noen tung utdanning. Nå skulle barnevernet bli bedre enn det hadde vært. Vi kom inn som en frisk vind med kompetanse, og vi utrettet mye. Det er dere, og en del andre som er kommet inn underveis (de er ofte jurister, økonomer og ledelsesutdannede), som utgjør maktbasen. Hvordan anvender dere denne makten?

BYRÅKRATISKE ORGANISASJONER er viktige. De skal hjelpe oss til å utføre faglig godt arbeid som også holder en høy etisk standard. Men vi vet også at byråkratiene raskt begynner å leve sine egne liv. De utvikler sine egne interesser. De arbeider etter sin egen teori. Weber, Arendt, Baumann har hjulpet oss til å se dette.

I dagens byråkratier i norsk offentlighet er mellomsjiktet annerledes enn det var tidligere. Det er høyt utdannet. Det bygger, mer eller mindre uttalt, en del av sin virksomhet på teorier som er utviklet i næringslivet, i organisasjoner som driver med varehandel. Hva slags hovedideologi er det som er rådende i den type organisasjoner? Det er forenklingens ideologi.

ETTER AT MIN lærer for mange år siden lot meg forstå at det enkle ikke er det beste, har jeg skjønt at jeg måtte gå motsatt vei. Det er i de komplekse forståelsene jeg kan finne glede og inspirasjon til å jobbe med vanskelige problemer. Det er her jeg kan ha håp om å skjønne hvilke forhold og hvilke prosesser som skaper klienter, og hvilke prosesser som kan hjelpe folk videre. Det er i kompleksiteten jeg kan søke å utforme min praksis.

Når jeg snakker med folk som arbeider med direkte klientkontakt i dagens barnevern, både de erfarne og de ferske, hører jeg ofte at det legges begrensninger og føringer på hva som kan gjøres og ikke kan gjøres – med begrunnelser hentet helt andre steder enn i faglig refleksjon, og faglige teorier. Mellomsjiktet taler med ord som kan forveksles med et faglig språk, men som ikke må tas for å være det. Det er når disse menneskene snakker at det gjøres umulig å utøve det komplekse.

MANGE AV DE nye metodene vi har fått de siste årene har forenklende trekk. MST og PMTO konsentrerer seg om atferd. Ikke om andre sider ved barna og ungdommene. Disse metodene er på det beste kraftfulle redskaper for å arbeide med nettopp det de er utformet for. Mellomsjiktet snakker om dem som om de skal kunne brukes som universelle metoder, for alle barn og ungdommer med alle typer problemer. Mellomsjiktets løsning er forenkling.

Politikerne har bestemt at vi skal arbeide familieorientert i barnevernet. På idèplanet er det enighet om dette, også blant de som utøver barnevernarbeidet, de som møter den enkelte klient. Men nettopp disse utøverne ser også situasjoner der denne ideen ikke kan være den førende ideen. Barnevernet kan ikke arbeide familieorientert i alle situasjoner. Noen ganger skal barn og ungdom ut av hjemmet. Og noen av dem som blir flyttet, skal ikke bo i det familieliknende tiltaket fosterhjem (som selvsagt er et svært viktig tiltak), men i institusjon. Mellomsjiktet forsøker å forenkle ved å strømlinjeforme faglig utøvelse. Familiebasert er bra. Omsorgsovertagelse, og særlig institusjonsplassering er ikke bra.

FORENKLING ER besnærende, men også farlig. Det er nettopp fordi den forfører oss til å tro at vi kan behandle mennesker, personer, individer på forhåndsbestemte måter, at forenklingen er farlig. Et langt viktigere prinsipp enn prinsippet om familieorientering, er prinsippet om at praksis må utformes lokalt, med tanke på den enkelte klient, i samarbeid med den enkelte klient. Men et slikt prinsipp går ikke forenklingens vei, det søker heller løsninger som er komplekse. Dermed blir det farlig for et mellomsjikt med forenklingsmakt.

04.07.2008
11:04
16.12.2013 06:00

Mye lest