JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Et spørsmål om prioritering?

Det knytter seg gode erfaringer til Parent Management Training (PMT) og foreldreveiledning etter Webster Stratton-metoden. Mange barn med atferdsproblemer kan få hjelp. Men hvorfor er det så stor motvilje blant ledere og ansatte mot å tilegne seg metodene?
27.06.2005
14:06
15.12.2013 21:05

I barnepsykiatrien oppfattes barn med atferdsproblemer som en særdeles vanskelig gruppe å hjelpe. Det henger ikke minst sammen med at barna har hatt problemene i mange år før de henvises for behandling. I 1970-80 årene var tilbudet gjerne miljøbehandling i institusjoner tilknyttet spesialskoler eller i barnepsykiatriske avdelinger med tilhørende skoletilbud. I dag blir barna gjerne tilbudt poliklinisk behandling i form av leketerapi og rådgivningssamtaler til foreldrene. Noen ganger blir de utredet nevropsykologisk med tanke på eventuell medikamentell behandling. I tillegg har de ofte behov for spesialpedagogiske tiltak i skolen. Dessverre har ingen av disse behandlingsformene vist spesielt gode resultater. En mor jeg hadde kontakt med, uttrykte følgende etter at sønnen hadde hatt kontakt med barnepsykiatrien over flere år: ”Er dette alt dere har å tilby sønnen min av hjelp etter alle disse år?” Gutten hadde da blitt kastet ut av barneskolen på grunn av dårlig oppførsel.

Atferdsforstyrrelser er i dag

den hyppigst forekommende psykiatriske lidelse hos barn. I USA utgjør disse barna omkring 40 prosent av henvisningene til hjelpeapparatet. I Norge ble i 1999 26,9 prosent av guttene henvist til barne- og ungdomspsykiatrien for atferdsforstyrrelser og 12 prosent av pikene. Hvis man supplerer tallene med hyperaktivitet (ADHD), blir tallene atskillig større. Forskning har dessuten vist at barn under fire år med atferdsforstyrrelser, gjerne fortsetter å ha atferdsproblemer gjennom hele oppveksten. I ungdomsårene er det ikke sjelden at disse barna kommer inn i kriminelle gjenger og begår alvorlig kriminalitet. På denne bakgrunn er det oppløftende å høre om de gode resultatene bak Webster Strattons behandlings- og forebyggingsprogram, ”De utrolige årene”. Dette er et program som er rettet mot familier med barn som har alvorlige atferdsproblemer. Evalueringsresultatene viser at familiene har langt færre konflikter i forhold til barnet etter at foreldrene har gått på kurs og lært hvordan de kan håndtere barnet. Videre meldte de om færre konflikter generelt, mindre aggressivitet og større trivsel.

Carolyn Webster-Strattons

behandlingsprogram er blitt utviklet i USA og prøvd ut i flere land før det ble etablert her i landet som et samarbeidsprosjekt mellom NTNU i Trondheim og Avdeling for barne- og ungdomspsykiatri i Tromsø rundt 1998. Programmet er rettet mot barn mellom fire og åtte år. Barna det her er tale om, framtrer gjerne som sinte, urolige, ukonsentrerte og vanskelig å oppdra. Veiledningsprogrammet handler i hovedsak om å hjelpe foreldrene til å gjenvinne troen på seg selv som foreldre og styrke deres foreldreautoritet. Grunnleggende for Webster-Strattons foreldreveiledning er at man anser foreldrene som de viktigste personene for sine barn, og derfor de nærmeste til å lære dem annen atferd. Gjennom veiledning, lek, utveksling av erfaringer, hjemmelekser, og konkrete øvelser lærer foreldrene å være sammen med barna på en annen og ny måte. Programmet for de seks første gruppemøtene handler om å styrke relasjonen mellom foreldre og barn gjennom lek og positiv oppmerksomhet. Videre lærer foreldrene hvordan de skal gi barna positive beskjeder på en effektiv måte og hvordan de skal sette klare og tydelige grenser. All god oppførsel forsterkes gjennom konkrete belønningssystemer, samtidig som negativ atferd mest mulig oversees. På denne måten lærer foreldrene å vise barnet hvilken atferd de ønsker mer av og hvilken atferd de ikke tolererer. Foreldreveiledningsprogrammet går over 12 til 14 uker. Webster-Stratton har også utviklet et gruppebasert læringsprogram for barn som hun har kalt ”Dinosaurus-skolen”. Gjennom bruk av dukker, rollespill og samtaler lærer de å vise forståelse, hensynsfullhet, takle sinne og løse problemer. På denne måten lærer de også hvordan de skal opptre for at andre barn skal like å være sammen med dem.

Blant behandlere og sosialarbeidere

har imidlertid denne typen behandlingsprogrammer ikke slått særlig an. Hva grunnen til dette er, er det sikkert mange meninger om. Noe kan forklares med at programmet bygget på læringsteori, og at innlæringen skjer gjennom systematisk trening ved hjelp av strukturerte og programmerte belønningssystemer. Det kan gi inntrykk av at metoden er mekanisk og teknisk med lite vekt på det individuelle og særegne ved hvert barn. Slike tanker har også jeg hatt, om at manualiserte programmer har tatt for lite hensyn til de medmenneskelige verdier i forholdet mellom barn og foreldre. Kanskje har jeg tenkt at utstrakt bruk av slike programmer ville gjøre meg mer til en tekniker mer enn en behandler.Jeg har de siste årene hatt anledning til å lære programmet, og har også drevet foreldregrupper. Jeg kan forsikre enhver skeptiker at programmet er et godt hjelpemiddel for foreldre som sliter med å sette grenser for barna sine. Jeg oppfatter det verken som for manualstyrt eller instrumentelt i forhold til de individuelle vanskene som hvert barn har. Tilbudet gir foreldre anledning til å møte andre foreldre som sliter, noe som i seg selv kan være en avlastning. Men framfor alt gir programmet dem en opplevelse av å mestre barna på en annen måte enn tidligere. De forteller at de gjennom kurset har fått et bedre forhold til barnet sitt, de legger mer merke til det positive som barnet gjør og de roser mer. De sier at de har fått det mer hyggelig hjemme. Dette er tilbakemeldinger jeg sjelden har hørt fra foreldre til barn med atferdsvansker.

Med denne erfaringen

har jeg vært opptatt av å invitere kolleger i kommunetjenesten så vel som i barne- og ungdomspsykiatrien til kurs for å tilegne seg metoden. Men jeg møter meg selv i døren. Den skepsis som jeg tidligere har hatt til disse programmene, møter jeg nå hos mine kolleger. Ikke bare at de er negative til å lære seg metoden, men de får heller ikke den nødvendige støtte eller oppmuntring fra sine ledere til å frigjøre tid og ressurser til denne typen arbeid. Når jeg har snakket med ledere i kommuneadministrasjonen om betydningen av at fagfolk i for eksempel barneverntjenesten eller pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) lærer seg metoden, har jeg fått høre at dette handler om prioritering. Å gi permisjon til ansatte som ønsker å ta grunnkurset over tre dager med tanke på å starte foreldreveiledningsgrupper med løpende veiledning, blir for ressurskrevende.

Dette står for meg

som et stort paradoks. Er det slik at det ikke er tid og ressurser å avsette til å forebygge alvorlige atferdsvansker hos barn og unge, samtidig som det brukes omfattende ressurser på de samme barna når de kommer i ungdomsårene? Det gjelder så vel spesialpedagogiske tiltak i skolen som miljømessige og sosiale tilbud utenfor skolen. Siden vet vi at mange havner i fengslene eller i rusmiljøer med de personlige og samfunnsmessige konsekvenser det har. Jeg stiller spørsmål ved en politikk der man på den ene siden klager over å ikke ha nok ressurser til å ta seg av de økende problemene som viser seg i hjem og skole, og på den andre siden avslår å lære seg forskningsbaserte behandlingsprogrammer som har vist seg effektive i nettopp å forebygge slike problemer.Jeg lurer dessuten på hvor lenge vi helse – og sosialarbeidere kan opprettholde en praksis der vi selv kan bestemme hva vi vil lære av nyere behandlingsmetoder og teorier. Samtidig som jeg innser hvilke utfordringer en arbeidsgiver står overfor dersom hun pålegger oss å arbeide etter bestemte prosedyrer i forhold til spesifikke problemer, tenker jeg at det er et lederansvar å sørge for at en organisasjon, institusjon eller klinikk råder over forskjellige tilnærmingsmåter. Et hjelpeapparat må råde over de nyeste behandlingsmetodene for å imøtekomme klientenes behov og interesser. I denne sammenhengen er det fristende å sammenligne med somatikken. Jeg som pasient ville neppe godta at sykehuspersonalet sa at de ikke hadde kjøpt inn nødvendig utstyr fordi sykehuset ikke hadde personale som var villige til å lære å bruke dette utstyret. Men det kan se ut som at vi regner med at foreldre til atferdsvanskelige barn skal akseptere tilsvarende begrunnelse. Tiden er inne til at sosialarbeidere må være villige til å bruke tid på å holde seg oppdatert i forhold til nyere forskningslitteratur for på den måten kunne tilby brukerne av våre tjenester den beste hjelpen.

27.06.2005
14:06
15.12.2013 21:05

Mye lest