Maria Elia Otero, rådgiver ved Flyktninge- og innvandrerkontoret i Bærum kommune

Bærum Kommune er kjent for å ha gode resultater og erfaringer i arbeidet med integrasjon av nyankomne flyktninger i kommunen. Kommunen har ofte vært invitert til å utveksle erfaringer vi har opparbeidet gjennom mange år. Bærum ble valgt ut som en av 16 kommuner som skulle legge grunnlaget for det som nå er blitt introduksjonsloven, og som bygger på prinsippet "heltids- og helårskvalifisering for skattepliktig stønad". Fram til loven trådte i kraft, arbeidet flyktninge- og innvandrerkontoret med alle nyankomne personer, uansett alder og bakgrunn.

Jeg hadde store forventinger

til introduksjonsloven. Loven skulle øke rettssikkerheten for målgruppen, med bl.a. adgang til å klage. Loven skulle sikre kontakt med a-intro. A-intro er en avdeling ved aetat i Oslo som har ansvar for introduksjonsprogrammet for flyktninger og innvandrere. Dette skulle sikre bedre kontinuitet i tjenestene, og med dette øke sjansene for at flest mulig flyktninger kom i alminnelig arbeid og/eller utdanning, som er flyktningenes og lovens formål. Vi har fått mange erfaringer, positive og negative, i forhold til implementering av ny lov hittil. En del mennesker har nå rett og plikt til å få den type støtte som introduksjonsloven omfatter. Det er personer som har fått innvilget oppholdstillatelse og status som flyktninger av Utledningsdirektoratet (UDI) og som det er avtale med UDI om å bosette for første gang her i landet. Dette gjelder også de som kommer med status som flyktninger direkte fra utlandet (FNs kvoteflyktninger). Staten lar det være opp til kommunene selv å vurdere andre som kan delta i programmet, uavhengig av deres status for opphold og uavhengig av om dette medfører statlig tilskudd til kommunen, eller ikke.

En av gruppene som pr. i dag

tilhører kategorien ”kan-gruppa” er voksne personer som deltar i grunnskoleundervisning. Disse er unge mennesker som av grunner som krig og ustabilitet i sine land, ikke har kunnet fullføre grunnskole. De har ingen dokumentasjon. De ønsker å få et yrke i Norge. Det blir umulig å ta utdanning uten bestått eksamen fra grunnskole. For noen kan dette ta et år, for andre opp til tre.Når de ikke kan få introduksjonsstønad, må de finne måter å finansiere bo- og livsoppholdsutgifter selv. De inntekter de kan regne med er noe stipend fra lånekasse (ca. 2500,- pr mnd) og eget arbeid. Sosialkontoret kan vurdere å gi noe supplerende sosialhjelp, men kun i korte perioder. Det sier seg selv at flere av disse unge menneskene vil velge bort studiene som et alternativ, da det blir for store økonomiske belastninger, over altfor lang tid. Den andre gruppen som falt bort fra kategorien "rett og plikt" fra januar 2005, er personer som får opphold som familiegjenforente på humanitært grunnlag. De fleste av dem er kvinner og barn. Staten ønsker å gi ansvaret for integrering av disse til den personen som allerede bor i Norge og som har søkt om familiegjenforening. Problemet er at i noen tilfeller kan mannens inntekter være nok til å forsørge seg selv og familien uten sosialhjelp, men ikke nok til å betale barnehage eller dagmamma, slik at kvinnene kan delta i norskundervisningen. For øvrig er det nå pålagt å ta norskundervisning for å kunne få innvilget bosettingstillatelse.

Selv om de skulle kunne ordne

barnepass selv, har ikke kvinnene rett til introduksjonsprogrammet, kun til norskundervisningen. Derfor blir deres muligheter til å skaffe seg praksis og arbeidsrelaterte tiltak igjen overlatt til det lokale arbeidskontoret. Arbeidskontoret satser på de nyankomne flyktningene som er i introduksjonsprogrammet. Derfor er det grunn til å tro at kvinnene ikke vil bli prioritert av a-etat. Ved å utestenge kvinnene fra introduksjonsprogrammet overlater staten alt ansvar til mannen i familien, også ansvar for evt. å søke om supplerende sosialhjelp. Derfor blir det veldig tilfeldig hvem av disse kvinnene som får det de trenger for å bli godt integrert i Norge. Dette vil også variere fra kommune til kommune, avhengig av hvordan den enkelte kommune velger å støtte denne gruppen. Hvis mannen i familien klarer seg økonomisk, risikerer kvinner og barn å være hjemme i flere år. Dette kan bidra til isolasjon, mangel på trivsel, evt. helseproblemer på sikt. I tillegg kan dette forsterke en familiestruktur der mannen dominerer, og kvinner ikke har samme rettigheter som menn.

Jeg har sett mange flyktninger

støtte kvinnene i å delta på introduksjonsprogrammet før endringer i loven i januar 2005. Jeg har også hatt glede av å se unge voksne fullføre grunnskole og med dette kommet videre på videregående skole, eller økt sjansene for å få seg bedre og mer forutsigbare jobber. Det er helt utrolig hvordan voksenopplæring har klart å hjelpe så mange mennesker, på tross av de svært få midler disse menneskene har til disposisjon. Jeg håper derfor at myndighetene revurderer målgruppa for introduksjonsstønaden og endrer loven enda en gang. I mellomtiden håper jeg at de lokale politikere i min kommune velger å gi alle nyankomme flyktninger; menn og kvinner, unge og voksne, det de trenger for å bli selvhjulpne på kortest mulig tid. Det er også det de selv ønsker.