JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Litt for akademisk

Leif Bollingmo, Kari Høium og Bjørn-Erik Johnsen ( red. ): Det er mitt liv (Universitetsforlaget 2004 – 250 s.)ISBN 82-15-00613-2
21.03.2005
08:47
15.12.2013 21:00

Et svært populært tema for akademikere med skrivekløe er mennesker med psykisk utviklingshemming og hvordan vi best skal møte disse på en faglig forsvarlig måte. Fordi deres verden i stor grad er skjult for oss, og fordi individets resonnementer, handlinger og reaksjonsmåter noen ganger er både skremmende og uforståelige, tillater vi at mange har en mening om den mest forsvarlige ”løsningen” rundt hver enkelt. Noen trender, særlig fra USA er døgnfluer, andre er mer varige, og som gjennom f.eks statlige prosjekter, etter hvert blir lovhjemlete retningslinjer for praksis. Trioen Bollingmo, Høium og Johnsen har, som redaktører for boka ”Det er mitt liv”, ytt et av de seneste bidragene. Gjennom å samle 10 tekster fra like mange bidragsytere mellom to permer, er det blitt en omfangsrik og til tider klok bok om praksis, hvor mange aspekter ved tjenestemottakerens liv er håndtert.

Boka er skrevet spesielt for bachelorstudenter, og bærer preg av å være et produkt av akademia, hvor jeg savner flere eksempler fra praksis som belyser meningen. For det er et problem noen ganger å umiddelbart forstå seg på hva forfatteren mener, når teksten kretser om faglige uttrykk, og bare i liten grad setter dette inn i et praktisk perspektiv. I så måte er Lorentzens bok ”Fra tilskuer til deltaker” et glimrende eksempel på det motsatte, og kan tjene som kompletterende lesing. Særlig i forbindelse med språk og kommunikasjon.

Den noe bryske åpningen på denne bokomtalen beskriver også et hjertesukk. For den oppegående vernepleier har lest dette før, og slik legger ”Det er mitt liv” seg pent i rekken med ”kokebøker” for god praksis. Jeg savner de radikale synspunktene, refleksjoner over forskjeller som virkelig kunne gi den psykisk utviklingshemmede muligheten til å bestemme over eget liv. Et innspill i så måte ville vært å gå løs på de forskjellige ”macho” kulturene fra før § 6a ble innført. De samme folka jobber i stor grad i bransjen enda. Hvilken kultur bærer disse egentlig med seg ? Eller: I hvor stor grad skal det å omgås et annet menneske fagliggjøres i det hele tatt ? Tør vi filosofere langs den veien ? En fare er sjølsagt at vernepleierfaget dekonstrueres, og omsorg og kjærlighet er det vi står igjen med. Kanskje ikke noe å bygge en mastergrad på ? Når dette er sagt, må jeg skynde meg å si at boka er absolutt leseverdig. Kanskje mest for den som ikke har så lang fartstid som tjenesteyter, og som på fagets vegne skal skaffe seg kjennskap til uttrykk og handlingsetikk.

Selvsagt må det finnes retningslinjer for vernepleierfaget. Og som boka påpeker, refleksjon over egen praksis er et grunnleggende ”must” for forståelse og kvalitet i tjenesten. Og som profesjonelle tjenesteytere må vi kreve rom og tid for dette hos arbeidsgiver.

Alle kapitlene avsluttes med forslag til spørsmål for refleksjon, og den 16 sider (!) lange litteraturlista gir anvisning til det meste av de siste 10 årenes mest relevante lesestoff om emnet.

Kjell M. Klevsand, usandthem@start.no

21.03.2005
08:47
15.12.2013 21:00

Mye lest