”Fra asken til ilden” er Hege Arstads andre selvbiografiske bok om spiseforstyrrelser. I avslutningen av den første boka fra 2002, " Gal ...jeg? Nei bare litt spiseforstyrret", sier forfatteren at – Jeg ville bli frisk, men jeg ville det tydeligvis ikke nok. Overskriften på omtalen av den boka var Ubehagelig om spiseforstyrrelser.

Jeg kan med en gang si at denne boka, som kom ut høsten 2004, vil oppleves mer behagelig. Behagelig fordi det kjennes godt når forfatteren sier hun nå vil bli frisk, og at spiseforstyrrelsen som en destruktiv makt – eller okkupasjon av en kropp og et sinn – (endelig) møter sin motmakt.

Motmakten; å kjenne lengselen etter et annet liv og å kunne se og kjenne seg selv på en annen måte, kan framstå som ”viljen” som skal ordne opp. Vi som lesere, også de av oss som selv har opplevd fra asken til ilden, kan et øyeblikk la oss lure av hvor enkelt det er når personen ”bare vil”.

I veiledning ved skriving av fordypningsoppgave på videreutdanning innen Psykisk helsearbeid, har jeg opplevd at mange studenter har stilt spørsmålet om hva som skal til for ”et vendepunkt”, ut av en spiseforstyrrelse. Slike vendepunkt kan nok forløpe seg ulikt fordi vi mennesker er forskjellige og kan trenge forskjellige hjelpetilbud. Jeg vil likevel hevde at noen bestemte kvaliteter i hjelperelasjonen må være tilstede i alle behandlingsforhold hvor ambivalensen til å gi slipp på sykdom-/avhengighetstilstander er så smertefull.

Det er nettopp hjelperelasjonen og vendepunktet i viljestyrke og mot, som er bokens sterkeste fortelling. Et annet uttrykk for denne prosessen er bevegelsen fra en ytre motivasjon (presset fra omgivelsene og personens ønske om å komme ut av et uverdig liv) til en indre motivasjon, med en spire av tillit til et annet liv. Forfatterens skildringer viser at viljen til å bli frisk blir satt på en hard prøve, fordi hun ikke velger den smerten som møter henne underveis. Tvert om bringes hun i kontakt med og til erkjennelse av sider av tilværelsen vi som mennesker ikke har kontroll over; som våre mest basale følelser.

Filosof Arne Johan Vetlesen (i boken ”Smerte” fra 2004) sier at vår væren som berørte personer møter det gitte og livets ufravikelige grunnvilkår, og derav ikke-valgbare tilstander og benevner disse som: avhengighet, sårbarhet, dødelighet, relasjoners skjørhet og eksistensiell ensomhet.

Hege Arstad, som har anorexia og periodevis er bulemisk, befinner seg i en livstruende tilstand etter årevis med en kroppsvekt og helsetilstand på tålegrensen. Forfatteren forteller med utgangspunkt fra sitt opphold ved M.H.E. Kliniken i Mora i Sverige. Boka baserer seg på dagboksnotater og e-postkontakten med terapeuten, fordi behandlingstilbudet veksler mellom opphold på institusjonen med daglige samtaler med terapeuten og i eget hjem med trening, det vil si å gjøre nye erfaringer alene, med lokal hjelp og i møte med venner og familie. I behandlingstilbudets metodikk inngår det individuelle perspektivet – opplevelsen av hva som skjer i meg selv, men hovedvekten bygger på relasjonsperspektivet – hva som skjer med meg selv i møte med den/de andre. Vi blir kjent med hvordan en terapeutisk relasjon bygges opp og hvordan det kan arte seg når terapeuten tar ansvar for behandlingen ved å våge mer enn det personen selv våger og samtidig ser personen som ansvarlig for eget liv. Kan virkelig mot og tillit til forandring transformeres gjennom en betydningsfull sosial relasjon? Leseren får også mulighet til å reflektere over forhold ved frivillighet og tvang.

Som en rød tråd gjennom boka tar forfatteren tilbakeblikk over livsforhold og hendelser hun ser i sammenheng med spiseforstyrrelsen og særlig venners betydning. Hege Arstad evner i denne prosessen å se utover seg selv, ved å fokuserer på det norske behandlingssystemet og på medienes myter og vrengebilder av anorektikeren. Dette styrker bokas betydning ut over den personlige historien.

Denne boka er velegnet for lærere og studenter innen helse- og sosialfag på høgskolene og for ansatte innen helse- og sosialsektoren. Hege Arstads skildringer har også relevans utover problematikk om og behandling av spiseforstyrrelser, som rusproblematikk og andre avhengighets- og psykiske sykdomstilstander. Denne boka vil jeg anta har betydning for personer som er i ferd med å gi slipp på spiseforstyrrelsen, men ha særlig relevans for pårørende, det være seg foreldre eller søsken. Forfatterens skildringer om sårbare temaer, åpner opp for nødvendige, men kanskje utsatte, vanskelige samtaler.

Else Marie HøyenVernepleier/høgskolelektor