Tekst: Eirik Dahl Viggen

eirik.dahl.viggen@lomedia.no

Foto: Ingrid Aas

Twitter 20. februar:

«#KS vet ikke at lærere er en stand med historiske tradisjoner. Lærerstanden lot seg ikke knekke av Terboven i 1942, også ikke av KS i 2014».

I vinter har det haglet på KS-leder Gunn Marit Helgesen. Til forskjell fra okkupasjonsårene har lærerne fritt spillerom på sosiale medier. I en diskusjonstråd på Facebook utløst av forhandlingsbruddet med Utdanningsforbundet ved nyttår, beskrives hun som løgner, hjerteløs, hjernedød, kameleon og slimål med en virkelig skrudd virkelighetsoppfatning.

Fortjener hun sympati? Eller skal en av de mektigste i norsk arbeidsliv tåle såpass, slik Ukeavisen Ledelse nylig belærte Helgesen på lederplass?

Løvens hule

Det er ingen Josef Terboven (rikskomissær for den tyske okkupasjonsmakten 1940-1945) som korrekt og vennlig viser vei inn i endekontoret i femte etasje i Håkon VIIs gate. Hun gir et varmt håndtrykk, simulerer et øyeblikks tvil om hvor vi skal sitte og finner sin plass ulastelig antrukket i knekort skjørt. Her kan en føle seg vel i det som ifølge media skulle vært rovdyrets hule.

– Hvis du jobber for at alle skal like deg, blir du konturløs, sier Helgesen mens regnet striper vinduet.

Hun leder den betydeligste arbeidsgiverorganisasjonen i offentlig sektor, forhandlingsmotparten for 440000 norske arbeidstakere hvorav nesten 12000 FO-medlemmer.

– Er det noe med stilen din som provoserer?

– Nei, men saken gjør det. Vi vet det blir temperatur hver gang vi prøver å reforhandle avtalen om arbeidstid med lærerne. Så jeg var forberedt på reaksjoner, men ikke på ordbruken og vinklingen det fikk i media.

Stridens kjerne: KS vil styrke kommunenes styringsrett over lærernes arbeidstid og øke antallet arbeidsuker fra dagens 39 til inntil 45. De skal i praksis ha fast kontortid. Utdanningsforbundet brøt forhandlingene før nyttår, dermed blir arbeidstid med videre til vårens hovedtariffoppgjør.

Artillerioppstilling

I Aftenposten 30. januar tok Helgesen lærerne i skole om debattkultur. De har misforstått KS, forklarer hun. Det er «skuffende å konstatere at det har vært så liten vilje fra organisasjonenes side til å diskutere realiteter», «Det burde være mulig å anerkjenne at en motpart kan ha både begrunnede og hederlige motiver for sine standpunkter, selv om de avviker fra ens egne».

Kommentarene eksploderte på nettet. Helgesen har valgt å være tilgjengelig, med mobilnummer og epost via hjemmesiden. Det har sin pris, i form av mindre trivelige sms-er og e-poster.

Også KS’ nestleder Mette Gundersen måtte tåle stempelet som fagforeningsknuser og Høyre-dame enda hun tilhører Arbeiderpartiet.

– Har folk lavere terskel for å gi personkarakteristikker av kvinner?

– Ja, jeg har inntrykk av at vi må tåle mer. Jeg vil gjerne ha en debatt om hvorfor kvinner så ofte trekker seg etter en periode i lokalpolitikken. De får mer pepper enn mennene, det er inntrykket mitt.

Når generalissimus er kvinne

Hun har selv spurt seg mange ganger siden hun første gang var med i nominasjonsprosesser i sitt eget parti om det er verdt det.

– Du må gjøre opp med deg selv om du skal la det gå innpå deg. Blir du dypt såret av fæle karakteristikker, tapper det helt energien din. Jeg ser meg i speilet hver dag og forteller meg selv hvem jeg er, hva jeg står for. En må lære seg å akseptere at det er mennesker som ikke liker deg.

Kvinnene har favntak om arbeidslivet: Anne Kari Bratten (Spekter), Kristin Skogen Lund (NHO), Vibeke Madsen Hammer (Virke), Gerd Kristiansen (LO), Jorunn Berland (YS). Og Erna Solberg leder tredjepart. Hva har de felles som menn på det nivået ikke trenger forholde seg til? For eksempel at de i intervjuer som dette må få kommentert klesstilen (slik vi her kan krysse av for) samt forsvare hva de har ofret av familieliv.

– Vi møtes med helt andre krav og forventninger til hvordan vi er og ser ut, om vi er store eller slanke. Eller pjuskete på håret.

Kommenterer hun og nikker raknakket i retning Fontene.

Nærstrid

I oktober måtte Sigrun Vågeng gå fra KS på dagen. Som administrerende direktør hadde Vågeng vært KS’ fremste ansikt utad, et markant og godt likt sådan. Ifølge Kommunal Rapport, som KS utgir, klarte ikke Vågeng og styreleder Helgesen å finne ut av rollefordelingen seg imellom. Hvem var sjefen?

– Vi var uenige om hvordan KS skulle ledes. Styret ønsket seg en mer politisk styrt organisasjon, og de hadde andre forventninger til meg enn til forrige styreleder.

Altså Halvdan Skard, som Helgesen overtok for i 2012, og som hadde en langt mer tilbaketrukket stil.

– Har du gode reparasjonsferdigheter?

– Jeg tror ikke jeg har prestisje, jeg. Jeg kan godt gå tilbake og si at den andres forslag var bra.

KS søker ennå en ny direktør til å ta over etter Vågeng. I mellomtiden er Gunn Marit Helgesen ordførernes og rådmennenes gallionsfigur. Vil hun ha en adm. dir. som trer mer i bakgrunnen?

– Jeg vil nok være mer synlig som politisk leder, men vi må begge ut og fronte KS.

– Hvilke feil hos en medarbeider har du mest toleranse for?

– Hvis man gjør feil, men har et ærlig og oppriktig engasjement, er engasjementet viktigst. Vi har ofte for liten tabbekvote i Norge. Det er altfor lett å finne syndebukker. En mister erfaring og kompetanse på den måten. Jeg mener det er feil å velge dem som jatter med istedenfor dem som våger si imot.

Hard skole

Helgesen er gift og har en sønn med Tor Kåsa, en nestor i Telemark Høyre og forhandlingsleder for KS på 1980-tallet.

– Hvilke egenskaper håper du din sønn ikke har arvet av deg?

– Jeg er nok en engasjert person som tar plass. Dominant. Han trenger ikke arve alt fra meg. Jeg er sjenert også, i noen sammenhenger, og veldig vàr på når jeg ikke er velkommen.

Sønnen på 21 studerer realfag, slik Helgesen selv gjorde.

– Kanskje han har arvet realfagshjernen, med sans for logikk og funksjonelle løsninger.

Hun startet karrieren som kjemiingeniør i Statoil og Hydro. Der gjelder faste tidsfrister. Man blir ferdig med en jobb og går videre. I politikken er omkamper noe av det verste hun vet.

– Jeg er utålmodig. Jeg har måttet lære meg at ting dessverre tar tid. At å gå tre skritt fram ofte forutsetter at man går to tilbake. Det er mange nok som trekker seg. Det er viktig å ha med seg dem som kan stille kritiske spørsmål og ikke kaster seg med på alt. Men det trengs en som tar flokken videre.

Oppbrudd

Hun vokste opp som nest eldst av fem søsken i en arbeiderfamilie i industribyen Porsgrunn på 1950- og 60-tallet. Det var før oljen, visakort og tømmesalg på Expert. Er det ett talent hun skulle ønske hun hadde, er det å synge og spille. Familien hadde langt fra råd til piano eller sangtimer.

Barndommens landskap er fjernt fra disse designerstolene, litografiene fra europeisk modernisme, utsikten ned mot Slottsparken og Victoria terrasse.

– Det var ingen lett barndom, men den har gjort meg sterk. Uten at jeg vil mer inn på det. Du har ikke noe annet valg enn å bli sterkere.

– Eller bukke under?

– Ja. Men å få ting for lett er ikke bra heller. Jeg har lært sønnen min at vi er veldig privilegerte i Norge og at det ikke er noen selvfølge.

Helt ut gymnastiden torde hun ikke rekke opp hånda i klassen.

– Jeg hadde veldige komplekser. Det var en kamp å skjønne at jeg var bra nok.

Avvik

Mens hun arbeidet for de store oljeselskapene fikk Helgesen studieopphold i utlandet. Selvtilliten steg. Hennes daværende mann bad henne ta oppgaven som studieleder i Porsgrunn Høyre. I 1987 ble hun valgt inn i bystyret. Men hun ble ikke nominert til neste periode. Hun hadde nemlig stemt imot sitt eget parti da hun støttet Ap i å bygge ut et flerkinoanlegg i byen.

– Jeg fulgte ikke alltid partilinja. Når Thorvald Stoltenberg sier at kompromiss burde vært et hedersord, er jeg helt enig. Det er mye bedre å få med sine motstandere på en bred løsning, enn å vinne gjennom med én stemmes overvekt.

Et varslet felttog

LO-leder Gerd Kristiansen advarte i februar mot at striden med lærerne bare er KS’ første frontavsnitt i den lange kampanjen for å omringe og plukke i stykker de sentrale forhandlingene. Inn fra siden sender de arbeidsgivers styringsrett mens fagforeningene faller av på flanken. Når støvet senker seg på slagmarken, står kommunene fritt til å innføre avvikende arbeidstidsordninger i for eksempel sykehjem og omsorgsboliger. Har vi forstått rett? Legger KS første styreleder fra Høyre opp til en massiv høyredreining?

– Nei. Men vi jobber for et sterkere kommunalt selvstyre. Kommunene må selv finne ut av det.

Hun beskriver det norske arbeidslivet som humant, med en rotfestet tradisjon for medbestemmelse og forhandlingsløsninger.

– Enhver endring føles som en trussel. Men det er viktig å spørre hvem vi egentlig går på jobb for. Det kan hende vi må reorganisere arbeidet for å gi gamle fru Hansen gode dager på sykehjemmet.