Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Bente Solberg har blitt avruset mange ganger. Og vet at veien tilbake til gata er kort når du er uten bolig og uten arbeid.

Det som reddet henne var en frivillig på Blå Kors kontaktsenter som spurte om hun ville begynne å jobbe der.

– Jeg var så lei av livet som narkoman at jeg grep den med begge hendene, sier Solberg når Fontene møter henne på Blå Kors, der hun nå jobber som leder for dørvakt-avdelingen.

Alle sier det samme

I dag skal den tidligere rusmisbrukeren opplyse hovedstadens politikere i en paneldebatt under tittelen Med hjerte for de fattige.

Den arrangeres av Velferdsalliansen, For velferdsstaten, Batteriet, Kirkens bymisjon og Selvhjelpens hus.

I forkant har hun tatt fem valgomater på nettet. Tre av dem hadde ingen spørsmål om ruspolitikk. To hadde spørsmål om skjenkestedenes åpningstider.

– Hvor er ruspolitikken? Jeg har lett med lys og lykte i partiprogrammene. Alle sier lite, og alle sier de samme. Det skal være en ubrutt kjede mellom avrusing, rehabilitering og ettervern. Men det skjer ingenting, fastslår Solberg.

Hjelper ikke å kalle det pensjonat

Politikere burde snakke mye mer med rusmisbrukere og sette seg inn i boforholdene de tilbys, mener hun.

I likhet med andre rusmisbrukere har Solberg vært gjennom krevende og kostbare institusjonsopphold, for så å komme ut til det store intet. Drømmen om en rusfri tilværelse har havarert på hospitser og i kommunale leilighetskomplekser beryktet for rusmisbruk.

– Ingen kan klare å holde seg rusfri under slike forhold, fastslår Solberg.

Og minner politikerne på at det ikke hjelper å erstatte ordet hospits med pensjonat og si at ingen skal bo på hospits.

Kort vei ned

Like viktig som bolig er rehabilitering og jobb, understreker hun.

Selv jobbet Solberg som sykepleier på Ullevåll sykehus da rusproblemene begynte å ta overhånd. Etter et selvmordsforsøk tok hun selv kontakt med AKAN fra sykesenga. Behandlende lege meldte henne likevel til fylkeslegen. Dermed røyk lisensen og personalboligen.

– Det var første gang jeg merket hvor kort veien er mellom å være topp motivert til å gi fullstendig blaffen i alt. Der og da bestemte jeg meg for å bli narkoman. Det var det de kalte meg, nå skulle jeg vise dem, erindrer Solberg.

Bare legemidler

Selv om lang ventetid fortsatt er et problem, ser Solberg positivt på at flere får tilbud om legemiddelassistert rehabilitering.

Problemet er at det ofte ender opp med bare legemidler og ingen rehabilitering, erfarer Solberg.

– Jeg var heldig og hadde en lege som ga meg metadon ganske raskt. Men jeg fortsatte med sidemisbruk i fem år. Jeg hadde aldri klart å slutte med det hvis jeg ikke hadde fått jobb her på Blå Kors, sier Solberg.

Motiverer andre

Jobben består i å organisere dørvaktene og gjennomføre avklaringssamtaler med de som kommer til kontaktsenteret.

Noen av dem kjenner henne igjen fra gata, og sier at hun gir dem tro på at det er mulig å komme ut av misbruket.

– Det er det hyggeligste jeg hører. Alle trenger å kjenne på at de er til nytte, fastslår Solberg.

Må inn barneskolen

Ved siden av den halve stillingen på Blå Kors jobber Solberg i Rusfritt miljø, et forebyggende prosjekt, som reiser rundt på skoler og fritidsklubber.

Også når det kommer til forebygging må politikerne skjerpe seg, mener hun.

På slutten av ungdomsskolen og begynnelsen av videregående er det for seint for en del, erfarer Solberg.

– Når du går inn i en klasse på barneskolen, er det like mange som har noen i familien med rusproblemer som med kreft. Man må gripe inn tidlig for å bryte sirkler, mener Solberg.

Nytt rusmiljø

Oslos politikere må få øynene opp for narkotikaforbruket blant unge på vestkanten, mener Solberg.

– Ungdom på vestkanten får kokain og seinere amfetamin levert på døra. Dette er et usynlig rusmiljø som har utviklet seg de siste åra, sier Solberg.